Min 3.post, ble Hølmyrkoia post 7.
Som ligger i en av de fineste skogene jeg vet om og hvor vi er ofte på tur, nemlig i Mosjømarka.
Sjåføren hadde nok gjort bedre kartlesing enn sist, og kjørt på rett sted, på første forsøk. Måtte nesten klappe med potene altså! «Flystripa» heter der vi parkerte, er lett å finne frem til, og det må det nesten være når min sjåfør til og med klarte det.
Stien er så stor og tydelig at det er rene pusongeautostrada innover skogen. Her har det nok vært mange før meg, men ikke i dag, for i dag er jeg tidlig på`n. Bare pipsen er før meg i dag, men dem er jo oppe døgnet rundt for tiden og holder konsert uansett når tid på døgnet jeg er på skogstur. Vakkert er det. Kan sitte lenge på stien å bare lytte til alle lydene, helt til jeg drømmer meg bort i ulike deliKATTesser! Da maser mor plutselig i andre enden av båndet, at vi må videre.
Nede ved stien, fra min snuteperspektiv, så er det mange ting som dukker opp rundt stien, noe ser litt skummelt ut, som noen slags skapninger som ligg å lurer i skogkanten. Må nesten stoppe opp noen ganger, for å betrakte disse litt ekstra for sikkerhets skyld, aldri godt å vite. Men alt lukter ingenting og ligger helt i ro, så dem hører nok til der. Skogen har sine egne skulpturer.
Jeg går og går, stien snirkler seg bortover, oppover og innover i skogen, over små bekker med fristende vann, og der dukker det opp et lite skilt som forteller oss at det ikke er langt igjen.
Så da tasser jeg videre på mine små kattepoter innover, tenk, snart fremme 🙂
Framme på stien dukket det opp en liten hytte. Endelig skulle jeg få litt mat, og hvile potene litt, i ei ordentlig hytte til og med.
Men først et bilde av posten, selvsagt, før jeg kunne få en liten titt inne i hytta.
Skikkelig flott liten koie, med bord og stoler og om været er dårlig kan man sitte der inne å slappe av.
Men siden været er så flott, så sitter vi på stolen utenfor å spiser, og titter på pips og noen spreke pensjonister som alle har det travelt og haster forbi.
Dette må være en perfekt liten tur å ta med lunsjen sin å slappe litt av, før man tusler hjem over igjen. Bare husk å forlate koia, slik som man ønsker å finne den. Ta med søppel og la plassen være en slik koselig fristed midt i skogen som den er, omgitt av vakker natur og dyreliv.
Turen er ikke lang, og hjemturen er jo fort gjort muselort! Tror nesten denne turen kunne jeg ha gjort som kattunge, så lett var den, egentlig akkurat passelig liten lunsjtur. Flott terreng og koselig koie. Og man kan jo velge noen av de andre stiene og gjøre turen akkurat så lange som en ønsker.
Eller man kan bruke god tid på musejakt og titte opp i trærne som jeg ofte velger, så korte turer, blir lang nok i tid uansett. Noen ganger blir selv en kort tur, lang på opplevelser en tar med seg langs stien. Dette er en av de koseligste stiene vi går, alltid flott å stoppe med koien. Ta turen , ta med lunsjen!
Takk til dem som holder koien vedholdt!
Alltid rikt med dyreliv, men disse var litt uvanlige, to staselige lamaer hadde nok lyst på å oppleve et øyeblikk med fristende gress, men ble hentet hjem fra fristelsene.
Dem fikk sikkert det samme som når jeg har gjort ugagn, pusarrest resten av dagen.
Turhilsen fra Jesperpus.
