Tigerskogen Del 6
Stjertfrid og meg på tur.
Jeg har opplevd mye i Tigerskogen. Jeg har fortalt om litt av hvert og tenkte jeg kunne potere ned enda en liten historie derfra. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om en fin vårdag da jeg og lille frøken Stjertfrid var på en ekstra lang tur sammen!
Jeg gikk tidlig hjemmefra fordi jeg og Stjertfrid hadde avtalt å møtes tidligere enn vanlig. Sola var ikke stått opp riktig ennå, men jeg kunne se like godt med mitt tigersyn! Jeg trippet spent forbi mitt nye Tigerskog-skilt og innover på stien min som vanlig. Gikk litt fortere enn vanlig siden jeg gledet meg så mye til den lange turen vår. Jeg satte opp farten idet jeg skulle til å gå forbi den råtne hulen til den sleipe Fillemusa. Hun måtte ikke se meg, da ville dagen blitt helt ødelagt!
Jeg løp fort forbi og var endelig kommet frem til det største treet i Tigerskogen. Stjertfrid sitt tre. Jeg satt meg ned med stumpen i bakken og kikket oppover mellom trekvistene for å se etter om Stjertfrid var der oppe. Og jeg hadde riktig! Der satt frøken Stjertfrid og pyntet på de siste fjærene før hun skulle møte meg. Idet hun så meg sitte her nede trakk hun lett på smilebåndet og satte ut de søte små vingene sine og slapp greinen hun satt så fint på, før hun kom flyvende gjennom den tynne vinden og ned til meg.
Hun stilte seg rett ovenfor meg og holdt ennå på smilet. Jeg fortalte at nå var jeg klar, og vi begynte å tusle sakte bortover. Hadde ingen hastverk. Stjertfrid var så glad, der hun gikk ved siden av meg. Vi begynte på vår vanlige sti. Vi var kommet omtrent halvveis på stien før vi gikk av på en annen sti som var ganske mye lenger. Her hadde ikke jeg gått mange ganger så Stjertfrid var nødt til å vise vei. Vi gikk fortsatt ved siden av hverandre, men om vi bare holdt oss på stien skulle nok alt gå helt knirkefritt. Det raslet litt i noen kvister ved siden av oss. De blafret sakte frem og tilbake i takt med vinden som suste rundt ørene på oss. Vi satte opp farten så vidt det var og var kommet til en liten bekk.
Den var mye mindre enn den store elva jeg passerer hver gang jeg skal over til Sprettur. Her var det ingen liten stokk vi kunne balansere over. Men heldigvis for oss, var det noen steiner som lå så fint på vannoverflaten. Jeg fortalte Stjertfrid at jeg som er en så tøff Tigerpus kan gå først, for å sjekke om de er trygge å gå på. Stjertfrid kunne jo egentlig bare fly over med de små vingene sine, men valgte å ta følge med meg til fots. Jeg kom meg over bekken uten problemer og snudde meg rundt for å passe på at Stjertfrid kom seg trygt over. Jeg ropte til henne at det var helt trygt før hun hoppet frem til første stein. Hun gikk helt bakerst på steinen for å få mere fart for å komme seg over til stein nummer to. Hun løp frem på de tynne små beina sine og tok sats før hun hoppet elegant mellom de to steinene. De andre steinene klarte hun å komme seg over lett som en fjær. Vi trippet videre. Ble bitte litt kald på potene siden det ennå lå igjen litt snø på bakken fra vinteren.
D
a vi var kommet et stykke videre på den lange turen vår møtte vi på noe ufyselig. Nemlig den fæle Fillemusa. Hvordan fant hun oss?!!! Vi stoppet opp og så på den lille filla som smøg seg fremover på de hårete beina sine. Hvorfor må hun alltid komme og ødelegge for meg? Vi smatt bak et tre og gjemte oss i håp om at filla skulle gå sin vei.
Men det gjorde hun ikke. Hun gikk fremover og rundt treet vi gjemte oss bak og da fikk hun et STORT sjokk av å se meg! Hun skvatt til som bare det og den rotete pelsen hennes reiste seg til himmels. Hun satte i sprang og løp alt hun kunne og opp i et annet tre. Der oppe satt hun en stund og pønsket på hvordan hun kunne ødelegge turen for meg og Stjertfrid. Vi to bare gikk videre i raskere tempo så Fillemusa ikke kunne ta oss igjen. Jeg tenkte nok at den filla ikke kunne klare å ta oss igjen, vi som var så raske!
Men akkurat der og da, kunne jeg ikke tatt mere feil.
Vi var snart kommet ved turens ende da Fillemusa viste seg nok en gang. Hun satt der stille og rolig med et hevngjerrig blikk. Hun satt på MIN sti! At hun våger! Vi stoppet opp. Jeg holdt meg rolig for og ikke vise frykt. Aldri i verden om jeg er redd den filla!
Stjertfrid derimot så litt skeptisk ut i blikket, men holdt seg fortsatt ganske rolig. Kanskje fordi jeg sto ved siden av henne og passet på. Fillemusa snudde seg sånn helt plutselig og løp videre bortover stien min som om hun eide den. Da gikk hun for langt, hun får ikke være på min sti Jeg løp etter henne og Stjertfrid hang hakk i hælen på meg. Jeg hadde snart tatt igjen den fæle musa, men plutselig forsvant hun bak noe langt gress. Jeg kunne ikke finne henne. Stjertfrid begynte å bli redd og ville helst bare snu og gå tilbake samme veien som vi kom, men jeg sa at det var kortere å fortsette enn å snu. Hun hørte på meg som alltid.
Jeg la meg ned bak en bitteliten snø haug som ennå var igjen etter den kalde vinteren. Stjertfrid kom bak og gjemte seg sammen med meg. Vi kikket til alle kanter, ingen av oss kunne se den fillete musa. Plutselig fikk frøken Stjertfrid øye på henne og pekte på henne med den ene lille vingen sin. Jeg så på henne med et skummelt tigerblikk. Jeg snek meg fram mot henne. Tydeligvis var planen hennes å snike seg innpå oss for å skremme både meg og Stjertfrid. Men ikke denne gangen. Jeg nekter å la den fillete musa ødelegge denne flotte turen til meg og Stjertfrid. Jeg kom nærmere henne og til slutt sto jeg rett bak henne. Nå skulle jeg virkelig skremme pelsen til værs! Jeg tok enda et skritt nærmere mens veslefrøkna Stjertfrid satt trygt og godt bak den lille snø haugen. Jeg satte meg på bakbeina og hevet meg høyt før jeg smelte potene i stumpen på henne og skremte henne! Hun pep ut sine høyeste pip før hun løp for livet og etter det så jeg ikke henne mer den dagen.
Jeg og Stjertfrid manglet bare å krysse en stor og farlig bilvei før vi var tilbake der hvor vi startet. Vi så oss for til begge sider av veien for å forsikre oss om at det ikke kom noen biler. Da kysten var klar gikk vi lett over veien og kom tilbake til treet til Stjertfrid. Jeg takket for turen, det samme gjorde hun før jeg gikk i vei hjem.
Jeg spurtet hjem, og kom akkurat hjem i tide.
Maten sto allerede klar på bordet og jeg kunne nyte en deilig middag etter en lang og spennende tur med frøkna i skogen.
JESPERPUS – Tiger-forest
Stjerfrid and Me
DEL 6
Stjerfrid;
Fillemusa:
I have many stories from The Tiger-forest. I’ve told you about some of them, but here comes a other story. It’s a early spring day and the sun is shining, and my little bird friend (StjertFrida) is coming with me for a small trip.
I was walking early away from home because StjertFrida and I have agreed to meet more early then normal. In fact it was so early that the sun had not start to shine, but like the tiger I am, my eyes have really good nightvision. I was walking normal down to the forest, maybe a little bit faster because I was really looking forward to meet StjertFrida. Only on the way to StjertFrida there was one thing I had to watch out for, it is the biggest and the most scary mouse the hole forest «Fillemusa» Just before I walked past where he was living, I turned up the speed so he didn’t see me, because that could destroy the hole day.
I continued running down the way to the biggest tree in the Tiger-forest, where StjertFrida’s home is. When I arrived I sat down and looked up between the branches to look if StjertFrida was ready. Just like I thought, StjertFrida was sitting on one of the branches, and fixing the feather. It was easy to tell StjertFrida had discovered me, she started so smile and startet to fly downwards with her small wings. She was standing straight towards me now, but still smiling.
We both was ready to go, and started slowly going deeper in the Tiger-forest. We was not in a hurry, and we both is so happy to be able to go on a trip together. Around when we had come half way on our way, we agreed to go on a other way, that way was much longer then that way we normal go. Normally I never walk here, so «StjertFrida» have to show me the way. The road was just big enough so we can walk on the side of each other. «StjertFrida» had told me, only if we stay on the road it would go puurrfect. On the side of the way it was laying a little bit of leaves and branches, and we could hear the wind go thru them. We also could hear the wind blow thru the trees around us. Little bit longer down on the way, we was coming to a river, not the bigest river but to big to jump over.
Also there where no bridges that could bring us over the river, but luckily enough there where laying some rocks in the water surface, so we could jump from rock to rock over the hole river. Because I,m so tough tiger, I was walking first over the river. Even «StjertFrida» had wings she choose to do the same like me, and jump from rock to rock. After i had arrived the other side of the river I turned around to tell «StjertFrida» it was all safe, and she could start. She jumped easy to the first rock, and to get enough speed to jump to the second rock, she had to start totally in the back of the first rock. She start to run and jumped all she could, and she was landing puurrfect on the rock. She also come to the other side of the river really easy, just like me. We kept walk downward, I started to get a little bit cold on my tigerpaws, because of the snow that’s laying on the ground from the winter.
We kept walking and walking AND then we meet the worst thing possible, the big scary mouse «Fillemusa». How’s that possible, how could he find us?! We stopped and looked the big mouse walking against us with his hairy legs. Why do he always have to come and destroy every thing for me? We tried to hide behind a tree, and maybe he would walk away, but of course he didn’t. He walk against us, and around the tree we hide behind. Just when he saw me, he jumped straight into the air, and his unfixed hair was standing straight out of fair. Actually he got so scared he run away to a tree close by, and claim it as fast he could. He was sitting there for a while, thinking about how he could destroy our trip. «StjertFrida» and I started to walk away from him, just fast enough so he couldn’t catch up with us, because I’m just as fast as a tiger.
Just in that minute, I couldn’t take more wrong.
We was almost done with our trip, and then we saw the big scary mouse «Fillemus» again. He was sitting there with a vindicated look in his eyes, and he was sitting on MY road!! That he dears to do something like that. We stopped and I tried to not look afraid in front of «StjertFrida», but I was not going to give up with out fight. «StjertFrida» didn’t want to confront the mouse, but was standing just of the side of me.
Then the big mouse turned around and run away, on MY road! I have had enough of that mouse now, he was running on the road just like he was owning it. I started to run after the mouse , and «StjertFrida» was come just behind me. I almost had catch up the the big mouse but then he run into som really high grass, and I lost my sight of him. We kept looking for him but without luck, «StjertFrida» started to get worried and wanted to turn around and walk back the way we came. I didn’t think that was the best plan, because it was shorter home if we continue walking then turning around. «StjertFrida» listen on me, like all ways.
I hide behind some snow that was laying there from the winter. «StjertFrida» was also joining me, we looked everywhere but couldn’t see the mouse. Suddenly «StjertFrida» was pointing with on of her wings on something. She had seen the big scary mouse «Fillemusa», but he hadn’t seen us yet. I locked my Tigereyes on him and started walking slowly against him, because now have I had enough of him, I was going to scare him so he never would destroy anything for me again. «StjertFrida» was still hiding behind the snow. I was coming really close now, a couple steps more and I’m right behind him. One step away now, I jumped up and took my tigerpaw and kicked him hard as I could in his button. Only seconds later he was far away, but I could still here him scream, and I don’t think he is going to be enjoying the rest of the trip.
I turned around and saw «StjertFrida» was coming running against me, and we was both happy that the mouse was not going to destroy our trip any more. But actually the trip was almost over, we just had to cross a big dangerous road with a lot of cars. We looked to both side and no cars was coming now, and we crossed the road and was coming back to the tree where «StjertFrida» lived. I said thank for the trip, and she said the same before I start to run back home.
Back home i was just in time, because the dinner was already standing on the table. Now could I enjoy a nice dinner after a wonderful trip in the Tiger-forest with «StjertFrida».
Pusongehilsen fra Jesperpus.
Her finner du min siden: Jesperpus.com
og facebooksiden min er her: Jesperpus. sin fbside
Me, Stjertfrid and Fillemusa
