Ut på tur med middagslur.
(trykk på småbildene så blir dem større)
Når det er sol og flott sommervær er det spennende og fint å dra på tur i nye territorier. Er jo kjekt å få utforske nye musejaktsteder, det dukker jo alltid opp noen spennende lyder i lyngen ved siden av stien når vi går i vei innover i skogen. Og med eget pusehus i sekken, kan vi hvile når det trengs.
Og da må jeg jo bare ta sats å stupe på hode oppi lyngen så værhårene får både bøy og rusk på seg.
Noen ganger klaffer det, men andre ganger så klarer den lille musa og smette tilbake til det bittelille musehullet sitt. Siden Mor ikke har tid til å sitte å vente i timevis på at den lille musa skal stikke hode sitt fram igjen. Så må jeg bare pent, men uenig, la den fangsten slippe unna og fortsette å på turen vår.
Men det så er fint på slike turer er at musene ikke er så vant til mine sjekkerunder som musene i tigerskogen, så dem er noen ganger lett å få tak i, dem har jo ikke en eneste peiling på at det er en liten tiger på tur i dag i skogen deres, så nok så ofte er det klaff.
Avslappende og koselig å tusle i vei på små turer i skogen, ofte stopper vi langs stien og sitter på noen stener å lytter på pipsen og andre lyder i skogen. Nå har jo ikke mor like god hørsel som meg, så det nytter jo ikke å be henne høre etter slike små muselyder i lyngen langt borte, eller biller som kryper seg fram i lyngen. for ikke å snakke om slike små spennende frosker som hopper i vei.
Eller de insektene jeg hører som kommer krypende lydløs langs foten til mor, det hender at alarmen starter og det blir jammen liv i henne..
Så må jeg trø til som den reddende huspus jeg er og berge mor fra billeangrepet.
Jeg reddet henne helskinnet fra alle slike angrep av biller og edderkopper, men så bruker jo hun å hjelpe meg også av og til.
De eneste krypene jeg ikke liker, det er nemlig maur.
Da kan jeg gjøre akrobatisk hopp og sprell, og setter opp ett tigertempo bortover stien, men jeg mjauer ikke like høyt som mor da. Noen ganger kommer hun å løfter meg opp fra stien og børster de ekle små maurene bort fra potene mine og pusongepelsen min. Så vi hjelper hverandre når vi er utsatt for slike smådramatiske hendelser.
Når vi endelig kommer fram til stoppeplassen vår, har jeg nesten ikke tid til å vente til lille pusehuset vårt kommer opp så jeg kan komme meg i hvileposisjon i en jakke eller sekken min. Og ikke alltid jeg klarer å finne rett åpning til puseteltet, for hun bruker litt for lang tid til å få det opp, når jeg både er sulten og trøtt.
Litt mat og drikke så er det tid for midtpådagen lur midt ute i skogen. Noen ganger er jeg så nyskjerrig at jeg nesten ikke får sove. Er jo så mange nye lyder og fin pipskonsert, som lurer meg til å være våken litt til.
Men til slutt når alt utenfor er sjekket og kontrollert, så er det tid for en velfortjent pusogelur.
og blir myggen for ivrig så gjemmer jeg både ørene og snuten godt ned i sekken, bare poten ligger litt synlig utenfor.
Da kan jeg drømme meg bort til akkurat der jeg er, i nye utflukter i nye museterreng i drømmeland, i minst en time eller to, før vi rusler fornøyde hjemover og føler jeg meg ikke godt nok uthvilt så fortsetter jeg gjerne pusongeluren i sekken på hjemturen.
Det er jo tross alt ikke så lett å våkne når man sover så godt. Kanskje skogsluften er litt søvnig i store doser. Men god blund er godt uthvilt blir jeg. Tror skogsluften er godt uansett om man er våken eller trøtt
Turhilsen fra uthvilt Jesperpus
