Leking på vinterveier

Siden det har kommet masse dyp snø over alt og det er helt umulig å komme seg noen steder, uten å synke til bunns i snøen. Den er så dypt at selv den høyreiste halen til Kasper blir usynlig, selv om Kasper går helt ytterst på tottene på baklabbene.
Snøbrøyting med et snev av sommer nederst.

Snike seg kjapt langs bilveien nedover til naboen, er heller ikke å anbefale. Altfor mange biler som har det skikkelig travelt. Når det ikke kan hoppes i grøfta uten å drukne i snø, så er det mer eller mindre en stor risikosport å prøve det. Virker nesten at det noen ganger arrangereres OL løp i Ræsarkjøring forbi her.

Har du tenkt på det, når du kjører å treffer en katt langs en vintervei med store snøskavler? Ikke klarer vi å løpe fra bilen, ikke vil vi hoppe ut i all snøen. Noen ganger blir vi så paralysert av situasjonen av vi legger oss bare rett ned.
Ikke spesielt lurt, men når ting blir skikkelig skummelt, gjør vi katter det noen ganger. Om den som kjører bilen ikke ser oss eller klarer å stoppe, ja da går nok alle 9 livene fyken med en gang. Trafikk er noe av det skumleste vi katter kan være med på. Og derfor mister svært mange katter livet eller havner hos dyrlegen med alvorlige skader i trafikken hvert år.

Ja, vi har prøvd oss noen ganger langs veien.
Her om dagen var det mor som kom kjørende, akkurat det viste jeg ikke når bilen kom.
Men jeg sto å vurderte 1,47 sekunder på hva jeg skulle gjøre. Da trengte jeg ikke å lure mer. For bilen foran meg, blinket med øynene sine, og det var ingen vennlig blinking som vi katter gjør.
I tillegg brølte den og la til å tute så jeg spann rundt på innerkloa mi, på venstre bakfot og la på sprang hjem.
Tror det var omtrent 12 meter mellom hvert steg, så det var ikke mange stegene før jeg spann inn svingen på gårdsplassen, med en puls på 1600 omtrent, store nesebor og øyner som tennisballer.
Kasper stakk, gu vette hvor, men ikke under sjåen hvor jeg løp iallefall. Og den bilen kom rett inn på gårdsplassen, heldigvis uten lyd og leven.
Da kjente jeg bilen, og sjåføren – MOR.
Som og stirret med like store øyner på meg, ikke lite pupille akkurat, men sånt lynblikk omtrent, som det røyk av – før hun knurret- «Jesper ….. der har du IKKE noe å gjøre!!!»

Jeg kunne nok ha knurret det samme, men sånn innerst inne er jeg jo klar over at det var dumt å gå der.

Nå har vi jo helt egne stier i hagen og deromkring, slik at vi kan bevege oss, uten å gå på veien, og uten å få pelsbuksa full av snø.
Eller jeg kan jage lillebror alt hva jeg orker rundt omkring på stiene, noe jeg tror han synes er skikkelig gøy.
Og ingen av oss trenger å se oss ekstra for, annet enn hvor den andre pelsfantomet kommer snikende fra.

Vi har veier på kryss og tvers, så vi kan snike oss rundt snøhjørner og hoppe frem og skremme vette av den andre. Eller klargjøre noe finter for å komme meg unna en snøtiger som kommer jagende bak.

Kasper er jo ganske synlig hvor enn han beveger seg, men det kan jo hende han vifter noen ganger med det «hvite flagget «, for å slippe å bli knødd ned i snøen av selveste sjefsfantomet.

SÅ har du mye snø, så vil jeg tipse deg om å tråkke opp stier til pusen din. Kanskje det kan være spennende for pusen å ha egne veier i hagen sin.
Noen ganger har mor lagt godisbiter rundt på stien, da er vi opptatt i lang tid med å snuse oss frem til de bortgjemte godbitene.
Her er det jo første pus som får mest, jeg har best luktesans, mens Kasper er nok litt kjappere på labben, og bruker taktikken med å løpe gjennom alle stiene og satse på at godduften treffer nesen med en gang han passerer de. Mens jeg er jo ekte sporpus, og bare følger mor sine forspor og tar med meg bitene underveis.

Nå nærmer det seg heldigvis vår og sommer, men enn så lenge, ha plass til pusestier i hagen, og kjør alltid pent om du treffer en pus langs vinterveier med store snøskavler.

Så inntil snøen forsvinner er det kun pus som har lov å bølle på vinterveiene vår, alle andre må kjøre forsiktig.

Mjau Fra Jesperpus.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR