Kasper har heldigvis 9 liv!

Februar 2018

Gårsdagen begynte som alle andre dager, masse mer snø ute. Vi begge to maste på at mor måtte være med ut.
Og omtrent klokka 11 gikk jeg og Kasper ut, mens mor kledde på seg. Men før mor hadde knytt skolissene kom jeg inn igjen for å se hvorfor hun somlet slik.

Ute snødde det fortsatt, traktorene kjørte hektisk forbi, og noen er ute å løper med hunden sin ser jeg i fra kjøkkenvinduet. Hoppet ned fra benken og løp ut i gangen til mor, som mente jeg maste og hun dyttet meg i stompen, ut døra foran henne.
Vi ropte på Kasper ute, men han var nok sikkert nede hos pipsen, så vi gikk ned dit å kikket. Ingen Kasper, men vi ga pipsen mat på alle bord og studerte de en stund, før vi skulle gå å måke opp stien til meg og Kasper.
Mor ropte på Kasper enda en gang, vi sto helt stille og hørte etter den lille bjella hans. Men hørte ikke noe, bare alle pipsene som kvitret fornøyd.

Nei sier mor, kanskje han er løpt inn etter deg, og ikke oppdaget at vi er ute kanskje? Så hun gikk inn å sjekket kattedøra, men der var det ingen som har gått inn.
Hun kom tilbake til meg og spaden, kikket forundret på meg, og spurte om ikke jeg hørte noe?
Han kan jo ikke være så langt unna med all denne snøen.

Nei jeg sjekker Gps’en, sier hun, mens hun drar telefon opp av lomma. Gps søker og søker.

Så rart sier hun, Kasper må være inne en plass, siden den sliter med å få signal. Etter flere søk, viser den at Kasper er under terrassen.
Vi går begge to, mor foran og jeg etter, å kikker i snøen rundt terrassen. Det er ingen spor som viser at han er tuslet under der, men ett spor som stopper 1 meter fra terrassen. Mor roper på han, men hører ingenting.
Vi går begge opp av stien og på terrassen. Jeg mjauer litt høyt, og da hører vi plutselig bjella hans, to små svake plingeling.
Gps rett at han var altså bare under terrassen, og mor sier han har sikkert fanget en mus som han driver på med og vil være i fred.

Så hun går ut å måker stien vår.

Jeg sitter på terrassen og hopper opp gelendret og mjauer bortover til mor flere ganger. Jeg hører nemlig ingen musepiping under terrassen.

Mor setter ifra seg spaden, godt ned i snøen og kommer tilbake. Hva er det Jesper sier hun, og drar opp en pose godis og deler en bit til meg.
Kanskje Kasper vil ha godis istedet for mus sier hun og rasler med posen, ingen lyd. Så rart, kanskje han er ute å leter etter ny mus og søker han opp på gpsen.
Neida han er der enda sier hun, så rart at han ikke kommer fram.
Mor henter yndlingsleken til Kasper og rasler med den, da hører hun plutselig to svake plingling lyder i bjella hans, så blir det stille igjen. Veldig rart at han ikke kommer, sier hun.

Mor begynner å bli tankefull og det er jeg også. Det har gått en hel time og han ikke har kommet frem fra gjemmestedet sitt, rett under bena på oss.

Nei sier mor, dette var utrolig rart, og henter spaden sin og graver en tunnel i all snøen bort til terrassen fra stien vår. Jeg tror bare vi må sjekke hva det er han driver på med slags hemmeligheter under der sier hun mens snøføyken står høyt i luften for hvert spatak hun tar.
Rene snøfreseren altså.
Helt sikkert på at de bilene som passerte ble storimponert over effektiv snåmåking oppe i Løten.

Etterhvert når hun frem gjennom all snøen og får en liten åpning på 10×20 cm å legger seg på magen for å kikke under terrassen, men med snø rundt over alt kommer det ingen lys inn og det er helt mørkt, så mor løper inn etter lommelykt.

Kommer løpende tilbake like fort, legger seg ned og lyser og lyser, men ingen Kasper. Hun setter seg opp igjen og ser på meg, så rart sier hun. Og tar opp mobilen og søker etter han på gpsen igjen…gpsen søker og søker. Liker dårlige signaler sier hun.
Men han har ikke rørt seg på en time nå, og han skal være under her, men jeg ser han ikke, og det er ingen gjemmesteder, bare en gammel slange som han umulig kan gjemme seg bak. Mor søker og søker på gps, for den må jo vise feil mener hun. Han er jo ikke under der.

Mor ser litt fortvilet ut. Og snakker bare høyt, alt hun tenker.

Han er ikke dukket opp noen andre steder, bjella hørte vi under der. Gps har dårlige signaler i over 1 time nå og han han har sittet i ro i like lang tid. og alle triks som gjør at han alltid kommer løpende fungerer ikke.
Mor sier at noe er alvorlig galt, han sitter fast en plass under her, det er hun helt sikker på nå. Men mor klarer  ikke å kryper under, fordi det er så trangt, men lyste med lykten og selv med godt lys er han ikke å se.


Jeg legger med ned på pusonge magen og kryper under terrassen gjennom den lille trange åpningen, snuser rundt kantene og langs den vannledningen, helt borte med veggen er en bjelke som jeg legger meg ned ved og titter under, mor lyser med lykten i stompen min, og roper etter meg. Under der ligger Kasper helt i klem, mellom bjelken og den stivfrosne sanden, og han er helt livløs.
Han bare ligger der, bryr seg ikke om at jeg har funnet han.  Øynene er helt lukket og ikke en muskel rører seg. Jeg ligger helt i ro her, mens jeg hører mor roper og roper.

Tror mor skjønner hva som er skjedd, og begynnner å grave en helt annen plass, gjennom metervis med snø. Helt inn til husveggen der bjelken er.
Mor graver og graver, det går sikkert fort, men det virker som en evighet.

Der vi så de sporene som sluttet, har nemlig kasper løpt i panikk og hoppet et tigerhopp under terrasen, men dessverre helt inne med husveggen i en trang gang mellom grunnmur og en bærebjelke.
Om sommeren kan vi nemlig løpe rett gjennom her, eller over bjelken uten problem. Men Kasper har tydeligvis løpt i panikk og ikke tenkt seg om.

Endelig hadde mor gravd seg gjennom flere meter med snø og helt fram til husveggen, en liten glippe på ti cm, lyste hun med lykten sin, på den ene siden lyste hun på meg og på andre siden så hun Kasper sin bakdel, og kunne se hva som hadde skjedd, Kasper hadde prøvd å krype under bjelken, men med frossen sand og stein, hadde han blitt sittende bom fast.
Mor så også at det var ingen liv i Kasper, men han var så langt borte at hun umulig kunne får tak i han. Hun kastet en liten isball innover så den traff på bakdelen hans som stakk fram, men ingen reaksjon.
«Farsken»  og noen andre ord, som jeg ikke skal gjengi her, hørte jeg ganske tydelig der ute.

Mor var sikker på at han var død, han virket helt stiv og ingen reaksjon eller bevegelse. Hun var helt sikker på at han var kvelt slik som han satt fast og lå.

Sanden var hard og frosset, hadde han kjempet lenge for å komme seg løs. Oppgravd is/sand og svarte poter som viste hvor mye han hadde prøvd og kjempet for å komme løs, til han tilslutt hadde bare hadde gitt opp og lå der livløs.

Jeg krøp bort til mor som satt utenfor, i en telefonsamtale, hørte bare at Kasper var sannsynligvis død og satt fast under terrassen, og hun måtte ha en sag så hun fikk han opp.

Men jeg kunne jo egentlig mjaue at han var jo ikke død, bare nesten i såfall. Men han satt bom bom fast, men mor hverken forsto eller hørte etter.
Far kom med en elektrisk sag og fjernet 1 planke akkurat der mor pekte.

Straks planken var løs, og mor lå klar på kne, stakk hånden fort ned og under bjelken og lirket bort noen fast frosne steiner før hun tok å lirket løs hodet hans, og gpsen som hang løst på siden av halsen, lyste knallrødt, så mor skulle se han i mørket.

Plutselig snudde hun seg, og sa han var varm, og levende. Det hadde ingen trodd slik som han lå, alle var sikker på at den lille røde pelsen som lå nede i hullet var både død og stivnet.
Plutselig ble det liv i han og mor som trodde han var død, var ikke forberedt på å holde han fast, og i det hode kom løs, stakk han.
Ganske fortumlet, sjokk, og ikke for å glemme saga som nok hadde skremt vettet av han, Kasper som ikke liker støvsuger en gang.

Dette ble nok traumatisk x10  og ikke rart han fant det beste å rømme fra hele området.


Flere planker måtte fjernes for å finne Kasper, vi viste jo ennå ikke om han var skadet på noen vis, så selv om han var kommet seg løs. Så ble det en ny leteaksjon. Jeg satt høyt oppe på terrassemøblene med full oversikt. Men nå var det liv i gpsen, og han var i bevegelse, så han var iallefall bevegelig.

Men nå hadde telefon til mor kommet til smertegrensen for hvor mye snø og fuktighet den tålte og sluttet å virke, men heldigvis så hun på gps hvor Kasper var på tur og fikk slått på lydsignalet på gps. Så gpsen begynte å pipe rett etter at telefon ble helt svart. Da piper gpsen i noen minutter.

Inne i ett gammelt skur kom det pipelyder, som avslørte hvor han hadde stukket seg bort å gjemt seg. Hele skuret ble endevendt før man klarte å finne Kasper.
Ingen som kunne skjønne hvor liten en 4 kg katt kan bli, når den blir redd. Innerst inne i ett bittelite hull, under mengder med isolasjon, materialer og diverse annet, ble verdens minste 4 kg katt med de største svarte øynene løftet fram. Han skalv så mye at han ristet i armene til mor.

Da bar det rett hjem og inn, og katteluken ble låst og sjekkt minst 10 ganger at det var låst.

 Mor vasket han i fjeset og potene hans for sand og møkk, og lot han få slappe av så godt som han klarte.


Han vil ikke spise eller drikke, og ikke lett å sove om man er sulten, men mor har ett triks. Så det ble biltur på butikken og fiskemåltid på Kasper.
Når han fikk snuse på fiskepakken sin, kom de vanlige Kasper øynene tilbake, nysgjerrige og spent på servering.

Kanskje han plutselig kjente at han ikke hadde spist på ett halvt døgn og egentlig var skrubbsulten.


Nykokt fisk, fikk Kasper ut av sjokktilstanden og hans gode gamle vesen kom tilbake. Har vel alltid vist at fisk er sunt, men at det skal ha slike helbredene virkning er jo utrolig. og heldigvis var det en god posjon til meg også.

Hadde jo bidratt såpass mye at jeg fikk min heltemiddag. og den smakte himmelsk, selv med alle slurpe og slafselydene til Kapser som slukte maten sin.

Da var Kasper mett og ganske fornøyd, og begynte jeg å lure på om mor hadde sovemedisin i fisken, for Kasper sovnet tvert. Jeg kjente heldigvis vis ikke antydning til noen tilsetninger selv om det var godt å rulle seg sammen i kurven min, med masse god fisk i magen etter en hektisk dag,
Mor vekte han en gang til før det ble kveld, bare for å være sikker på at alt var som det skulle med Kasper.


I dag virker alt som normalt, iallefall nesten, han vil ikke ut, men etter noen dager så er nok han tilbake i full vigør, både inne og ute.
Nå skal han iallefall få være med oss på tur ut i sele og bånd, så han får luftet hodet sitt litt og frisk luft i nesen.

Iallfall, uten gps, så hadde vi, som de aller fleste slått oss til ro med at han driver sikkert på med ett eller annet lurt under der. Og avventet med at han var der og kom nok frem etter hvert. Men i stedet hadde vi nok kommet til miste han, så nært og likevel langt unna.

Kasper er ikke den eneste som har opplevd noe slikt, det er det garantert flere katter som har gjort. Katten er høyt og lavt og kan fort rote seg bort til steder de ikke burde være.

Iallefall stol på magefølelsen og stopp aldri  å let, bruker man gps på katten kan man iallefall begrense leteområdet.

Mjau fra Jesperpus

Link til GPS finner du HER

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR