Alle kolonikattene er hjemløse, forvillede tamme katter. Noen er født ute av tamme katter og har aldri hatt kontakt med mennesker.
Andre er tamme katter som er kommet på avveie eller forlatt/dumpet. Sistnevnte er de som ofte sliter mest.
Felles for alle er at de gjerne er ukastrerte, ikke ID-merket og må klare seg så godt som mulig på egen pote..
Livet som kolonikatt er hardt, det er en evig kamp om å finne mat, drikke, ly for kulde og nedbør, det å dekke helt grunndekkende livsbehov.
Kattene er alltid på vakt for farer og andre rovdyr er truende.
Hokatter blir en evig fødemaskin. De får løpetid i 4-6 måneders alder, 2-3 kull årlig er helt vanlig. Men ofte er det ikke mer enn 1-3 unger i kullet, og av det er ofte 1 av 3 som overlever første leveåret!
Vinteren er en prøvelse, kulde og frostskader tar mange liv.
Hankatter slåss for å hevde seg i hiarkiet og muligheter for å videreføre sine gener.
Virile katter bidrar til stor smittespredning av en rekke sykdommer.
De kattene som er høyst på rangen har tilgang til de beste spiseplassene, de tryggeste soveplassene. Jo lavere på rangen kattene er, jo dårligere tilgang til ressurser i kolonien har de og har større dødelighet. Kolonikattene har ofte veldig kort levetid, gjerne bare 2-3 år.
Da er de slitne, de ser gjerne mye eldre ut, preget av ett hardt og strevsomt liv.
De flotte bildene av kolonikattungene vi delte for noen dager siden, så ikke like fin ut når de ble oppdaget. De så ut akkurat som alle andre koloinikatter. Bak all elendigheten skjulte det seg en sKatt.
Alle kattungen som ble innfanget var syke og/eller avmagret. Ingen hadde vært håndtert av mennesker. Alle av underernært av lite og dårlig mat-tilgang, og alle var fulle av orm og lopper
I tillegg hadde flere smertefulle øye betennelser, som gjorde at de var omtrent blind. Flere med diare, hos noen var avføringen vann med gress. Hadde de ikke blitt fanget inn akkurat nå, ville de kommet til å død i løpet av dager eller uker.
Kattungene er små for alderen, 500 til 800 gram, noen skulle ha vært minst dobbel så store. Og redde og enda mer redde ble de når vi utsetter de for innfanging medisinering og temming.
Men bak disse øynene ser vi vilje, en vakker liten sjel som fortjener en ny start, og få oppleve ett ekte katteliv, slik en katt fortjener å ha det.
De har ingen dyrevernslov som beskytter de fra unødvendige lidelser, de var bare heldige som ble oppdaget i tide. Noen få, av mange katter som fortsatt lever ute i kolonier fra Nord til Sør i Norge.
Nå skal disse kattungen igjennom helsesjekk, medisinering, vask og temming. Det får jeg potere mer om senere.
Mjau fra Jesperpus.
Hva kan jeg gjøre for å hjelpe til?
Beste er å formidle hvor viktig kastrering og idmerking er i katteholdet 🙂
Dyrevernorganisasjoner trenger flere frivillige. Bli fosterhjem for katt, adopter en katt, opplys folk om hvor viktig det er å kastrere og id-merke. Frivillige i bl.a. Dyrebeskyttelsen jobber nesten livet av seg for å hjelpe så mange som mulig av de hjemløse kattene over hele landet. Ofte er det mangel på fosterhjem som setter en stopper på hvor mange som kan hjelpes.
Det passer kanskje ikke helt under dette innlegget, men kan du Jesperpus – eller noen – gi råd om hva man gjør med aggressiv nabokatt? Pus har levd et greit liv sine 8 år her vi bor, men nå har 2 nyinnflytta nabokatter gjort livet vanskelig for både ham og oss. Det er en hunkatt og en kastrert hannkatt. De ligger utafor og “venter på “at han skal komme ut (han har “chippa dør”, går ut og inn som han vil). Han blir angrepet og det har vært noen basketak, men nå nettopp fikk Pus kraftig bitt med påfølgende veterinærbesøk, antibiotikakur og stengt dør i 10 dager. Pus er redd for å gå ut – og jeg er redd når han først er ute… Er det noe vi kan gjøre
PS Vi var mye på hytta i sommer , og det har tydelig blitt verre etter vi kom hjem – Pus har på en måte mista hjemmeområdet sitt til de to andre ser det ut til…