Høyt til Fjells

I påsken dro vi på tur, langt bort og høyt til fjells, akkurat der ingen kunne tru at en katt var på tur.
Og i grunn var det ikke så mange andre der heller.

Det var flott at det var lite med andre fjellfarer å observere, ikke andre enn noe ryper, lemmen og sultne reinsdyr, som koste seg i solvarmen etter en lang vinter.

Fjellet virket uberørt, kledd i siste rest av vinterdrakten, glitrende som verdens mest eksklusive luksusreise når vi spaserte innover fjellviddene.

Den fineste luksusen man kan oppleve, med norsk natur, ro, stillhet og helt gratis nytelse.

Med skaresnø i alle høydemeter var det lett å ta seg frem, over alt.
Uansett om bakkene gikk oppover eller nedover.

Noen steder var det begynt å komme frem barflekker, rester fra 2018 og en forsmak på sommeren 2019.
Kan bare mjauet at det ser absolutt lovende ut.

Mor trasket over både snø og lyng med skiene, og tilslutt så det ut som hun hadde kjørt over både meg og Kasper underveis, men heldigvis var det bare gress.

Men kan mjaue at det ga godt feste oppover og det lugga i rassen i nedoverbakkene når jeg satt på sekken. Måtte ved ett par ustødige anledninger klore meg godt fast.

Lange dager med sol og vindstille, og nesten like varmt som en sommerdag. Enten gikk jeg på egne poter eller så satt jeg oppe i høyden, med god utsikt over fjellområdene vi vandret gjennom.
Kasper derimot, sovnet som vanlig av all vuggingen.

Fikk ikke med seg hverken hvor fint det var eller hvor han var.
Men det er helt normalt.

Uansett hvilken retning vi gikk på fjellet, var det stillhet, borte var alle hverdagslyder og forstyrrelser.
Om vi satt musestille på en stein, så kunne vi høre fjellets stillhet, en levende og behagelig stillhet.

En fugl som kvittret fornøyd,
snøen som smeltet,
små sitrende bekker,
en rype
en helt uberørt levende stillhet.

Akkurat det som gir oss rom for hvile, lytte, slappe av og nyte nuet.

Godt å hvile øynene, naturens landskap gir oss en ro og nytelse.
Vakkert, voldsomt og majestetisk.
Ingen ting er i bevegelse, alt er urørlig uansett hvilken retning man ser, en visuell stillhet.
Alle våre sanser er i “aktiv hvilemodus”.
Ikke rart man kan gå timevis i fjellet, og likevel føle seg uthvilt.

På langturer er det rikelig med tid til avslapping, med mat, kos og hvile.

Eller en lur i sekken vår, og da er det like spennende hvor vi våkner hver gang, men det er stort sett i bilen, så ikke så veldig spennende.