Høsten kom fort i år, plutselig har faktisk vinterpelsen begynt å komme.
Og det ble litt annerledes en planlagt, igjen!
(trykk på bildene så forstørres dem)
Boken har tatt ganske mye tid, har jo bare klart å få mine faste runder i Tigerskogen hver dag, iallefall nesten hver eneste dag. Når det regner kan jeg heller sitte i vinduet inne og betrakte livet i tigerskogen og utenfor, tørt og varmt! Vil jo ikke ruske til pelsen min alt for mye.
Men noen turer har jeg og matmor tatt, bort fra alt, bare vi to og skogen med deres lyder og ro – Livet!-
Men i dag, var jeg lovet en ordentlig tur, lang tur og avslapping. Bare fordi jeg har vært en superpus i mange mange dager og denne turen hadde jeg gledet meg stort til.
Bare for å fortelle mor hvor glad jeg var, passet jeg på hver gang hun snakket til meg med å sette halen min til værs, som den stolteste pusen i milevis omkrets.
Gjett om jeg gikk i vei oppover stien, som var kledd i fuktig lyng kledd i mørke høstfarger. hadde det så travelt at det ble bare noen få trær jeg rakk å snuse litt på.
Ellers så tasset potene mine i vei, så lett og lykkelig på den kronglete stien oppover åsen, en helt ny sti, en helt ny plass.
Etter at jeg kom meg helt opp på toppen og kunne titte nedover hvor langt jeg hadde tasset avgårde. Det godt med en fortjent hvilepause. Bare å sitte på stien, kjenner at pelsbuksene ble kalde og litt våte. Snuse ut i høstskogen sine nye og våte lukter. Noen får pipser lager lyder og flyr fra tre til tre. Men jeg trenger ikke å passe på dem, for jeg har jo hundrevis av pips hjemme jo. Men spennende å kjenne på alle luktene som er her, værhårene beveger seg i takt med snutetippen som danser ut i luften, mens mor fikler oppi sekken etter en godis eller tre. Pausegodis!
men vi skal videre, finne en passelig plass å raste,kose oss med medbrakt mat og nyte stunden
Selv om vi bare sitter der, på vakt etter lyder, stillheten, kanskje ett dyr eller en fugl. Tiden går så altfor fort. Mørket kommer fort, og det har nemlig hendt at det har blitt mørkt når vi vært på tur i skogen før. Men i dag skulle vi klare å komme oss hjem tidsnok. Mette og fornøyde.
Kaldt er det også, vannet i myra har froset til is, men varmen fra bålet og den gode vinterpelsen merker jeg ikke kulden som kommer snikende etter hvert som mørket senker seg. Sansene mine blir skarpere, ørene mine står på stilker etter lydene borte i skogen. Ingen er så god på å ta seg frem i mørket, som meg, iallefall ikke matmor, og det er best å få henne hjem mens hun ser stien.
Før mørket senker seg, tasser vi ned av åsen, jeg fremst, fornøyd og matmor bakerst, som alltid. Høsten er her, kald og fuktig, men vakker på sin måte,gresset og høstlauv er nesten samme farge som pelsfargen min, høsten må jo være vakker da.
Nyt høsten før vinteren kommer-
Turhilsen fra Jesperpus
