Avlive eller leve?

  • Ta inn kattene.
  • Hjelp kattene.
  • Håper dere finner ett godt hjem til de.
  • Ta inn katten, den kan ikke gå ute.
  • Husk hjelpeplikten
  • Skulle gjerne ha tatt den, men har 1 fra før.

Dyreorganisasjon har fått nok en ung katt i fella!
Dessverre er den over halvåret, kanskje ikke mulig å få tilstrekkelig tam.
Den trenger veterinærhjelp og må finne en veterinær som vil behandle en utemmet katt

Surt !

Hadde de gitt beskjed for 1 måned siden, hadde det forenklet temmeprosjektet i etterkant:

  • Enklere å finne ett fosterhjem som kan håndtere de,
  • Enklere prosess å få de tam
  • Enklere å få de fort husvarm og klar for adopsjon.
  • Enklere å finne eiere og nytt hjem
  • Enklere å finne ett hjem som blir fornøyd,
  • Katten vil enklere takle utfordringene livet byr på.
  • Slippe å leve med angst og redsel.
  • Kattene vil få ett liv som er forenelig med egenverdien og god dyrevelferd.


«Det hadde vært så sabla mye enklere å gjort den til en kjælen og attraktiv katt til et godt kattehjem om alle hadde tatt litt ansvar!
Det er som om noen sier jeg skal få en bil, den har fått litt motorhavari. Du vet det blir reparasjoner, kanskje aldri kjørbar heller.
Du orker å prøve kanskje 1 gang, men du orker ikke slike oppdrag hver uke.
Men det er slik det er å redde hjemløse katter.

Noen ganger tar man sjansen på å ta inn litt eldre ungkatter, legger inn penger på veterinær, fôr og utstyr og ikke minste masse tid i temming, i håp at denne gangen vil den kanskje la seg temme og bli fine huskatter og et hjem dukker opp, fordi:

  • Man føler litt på kommentarfeltet at man skal hjelpe alle kattene man finner ute.
  • Katteelskere forventer at man klarer å redde alle katter, men de ser ikke alle skjebner og ulike scenarier katten må igjennom.
  • Andre ganger er det i rein irritasjon for at folk ikke ga beskjed tidligere, hadde de ringt tidligere hadde det ikke vært ett problem med temming.
  • Man vil så gjerne gi alle katter en sjanse, men vet at alderen taler i mot en vellykket temming.
  • Man vet det kanskje blir kostbart både i penger og tid, og det stor sannsynlighet aldri dukker opp ett nytt hjem.
  • Som organisasjon er man avhengig av fosterhjemmene blir frigjort så fort som det er mulig for å kunne hjelpe flere katter, en vill katt opptar plassen ofte i lang tid.
  • Det er så lettvint å sitte i kommentarfeltet, deres ønske er så enkelt, men virkeligheten er så mye mer komplisert og full av følelser, alt fra sinne til sorg over alle de forvillede kattene som dukker opp.

«Legger ett pledd over fellen med katten i.

Selv om realiteten og erfaringen sier at dette kommer ikke til å gå, er det så vanskelig å balanserer på kniveggen mellom virkeligheten og et evig håp hver gang. For man vil jo gjøre som alle i kommentarfeltet ønsker, gi alle hjemløse katter ett håp og ett bedre liv.»


Det er så urettferdig å må stå i denne situasjon gang etter gang fordi alle andre ikke kan ta ansvar.
Ansvaret for å kastrerer, idmerke og tar vare på kattene sine.
Påstår de finne gode hjem til kattungene sine, men de gidder ikke såpass som å idmerke kattungene før de gis bort til hvem som helst, uansvarlige kattungeoppdrettere.

Bærer fella med katten i, og pledd over for å roe katten, bort til bilen!

Skal katten bare bli mitt ansvar?
-Jeg får ansvaret for å avlive en katt som ingen andre har tatt ansvar for og ikke vil ha?
Tilsynelatende frisk katt, men utemmet og levd i en vill tilværelse.
Nei det er ikke slik at man bare kan slippe den ut igjen.
Må la den slippe.
Det er jeg som må stå å holde den, se den inn i øynene mens den sovner inn..
Det blikket burde alle de som ikke kastrerer, idmerker eller unnlater å hjelpe hjemløse katter få se, få kjenne at blikket brenner seg fast langt inn i margen.

Men jeg slipper ikke blikket til den, for jeg vil ikke svikte den som alle de andre allerede har gjort.

Jeg kan ikke samle opp disse kattene, da har man flere titalls før man for snudd seg.
Jeg kan ikke fylle opp mitt hus.
Kan ikke tvinge fosterhjem til å ta i mot den.
Kan ikke tvinge kommentarfeltet til å ta imot katten. Det er ikke slik at det står folk med dørene åpne for å ta i mot slike katter.

Disse kattene skal også ha ett forevige hjem, selv om man klarer å finne ett fosterhjem, så skal ikke kattene sitte på vent til evig tid, det er ikke et liv noen katter fortjener, og slike katter takler ofte ikke bytte av hjem. De burde kommet direkte til sitt hjem, ikke via fosterhjemmet.

De andre bare påpeker ansvaret i kommentarfeltene, forventer at dyreorganisajonene stiller opp. Noe de gjør, vel vitende at det er de som kommer til å blir sittende igjen med katten.
Mattilsynet, samfunnets organ, sender oppgaven videre til frivillige i dyrevernorganisasjoner, men med oppgaven kommer ingen penger for jobben, kun arbeidet, håpløsheten og ansvaret. Man får ikke lønn for jobben, hverken fra samfunnet eller de som roper i kommentarfeltet.
Ja man får takknemlighet fra kattene, men det gir ingen pålegg på brødskiven dessverre.


Nå er fella med katten i bilen, skal man eller skal man ikke ta sjansen?
Skal man kjøre den hjem, eller dra å avlive den?
Det er så vondt hver gang, jeg er kvalm når jeg kjøre den til avliving, så kvalm at jeg ombestemmer meg og kjører hjemover, selv om jeg vet jeg kommer til å angre.
Jeg stopper på en busslomme og går ut. Må bare trekke pusten litt.
Det er så vondt, jeg er nommen helt ut til fingrene.
Hodet sier avliv og hjertet river i smerte. Mest lyst til å spy av alle de som ikke gidder å kastrere katten sin. Har bare lyst å hyle høyt fordi det kanskje kan føles godt, men vet ingen bryr seg uansett.

Det er så mye enklere å bare rope høyt i kommentarfeltene!


-Man vet ingen vil ha disse kattene.
-Man vet disse prioriteres etter alle de «kjedelig» kattene, de sorte, de korthårete, de med bagasje, de gamle kattene som ingen vil ha, Etter der kommer de som er vanskelig å temme.
Burde man bruke pengene og tiden på en katt som får hjem?
-Man vet at denne blir man sittende selv med, enda en som tar plassen i hjerte, tiden og husrommet som allerede er overbooket, av andre katter som har samme historie,kattene alle vil man skal redde, men ingen vil ha.

Finn og Fia, innlegget vi delte for noen dager siden, 2 katter som har litt av det som fortalt over.

Finn og Fia viser hvor vanskelig det er å finne hjem til slike katter som er preget av livet som hjemløse katter:
– 106 689 personer har sett innlegget!
– Det er delt 592 ganger
(Takk for hjelpen alle som bidro)

Men det er INGEN henvendelser selv på disse, selv med så mye engasjement på kattene.
Ingen som viser interesse.

Ikke en melding eller ett eneste ord.
Bare fordi de vil komme til å kreve ett hjem med tid, hjerte og kompetanse på katteratferd.

Trist for kattene og for de dyrevennene som har gjort slik kattefolk og samfunnet forventer, men hjelperene blir sittende med «problemkattene» selv, og den dårlige samvittighetene som gnager hver dag.

Men hva tenker folket

  • Skal man fortsatt skal berge inn alle kattene, bruke penger og tid på disse, bare for de skal leve, men ikke får ett fullverdig katteliv i et eget hjem.
  • Hvor lang tid skal de sitte å vente på sitt eget hjem, 1 år, 2 år 3 år?
  • Skal man sette følelser, ønsker og håp til side ved innfanging, og innse realiteten på at disse utemmet kattene tar opp masse ressurser og det er minimale muligheter eget hjem og avlive de med en gang?
  • Hvor lenge skal man jobbe med temming av enkelt individ før man gir opp? 4 uker? 5 måneder, 1 år?
  • Hvor mange ganger skal de flytte hjem, fordi noen angrer seg, hver gang nullstilles all temmingen og man må starte på nytt?
  • Er det god dyrevelferd å være preget av redsel og angst hver eneste dag, fordi vi har ett håp at den en dag skal la seg temme?
  • Har dyret en egenverdi av å leve slik, gjemt bak i buret, bare fordi man har ett brennende ønske at den skal la seg temme?

    De lever ikke, de bare eksisterer. Man gir de mat, og nødvendig stell, men de får ikke fullt ut leve ett katteverdig liv.

Bildene og historien av Finn og Fia er bruk i innlegget med tillatelse fra Dyrebeskyttelsen Lillestrøm.
Mjau fra Jesperpus,

10 kommentarer på “Avlive eller leve?”

  1. Elisabeth Soløst

    Kjenner så godt på disse følelsene. Som fosterhjem har jeg tatt imot så mange slike redde katter. Mange av dem blir kosekatter og hat fått nye hjem. MEN det krever enormt med tid og jobbing. Når det er sagt så kan jeg også si at den hengivenheten du får fra en slik katt når den har funnet sin trygghet er stor.
    Men så har du dem som aldri blir trygge for berøring. Som ikke vil klappes eller koses. Jeg har selv adoptert en sånn. Hun har vært hos meg i snart 4 år. Men kan og vil ikke klappes. Hun er ellers trygg her og på meg, så lenge jeg lar henne være i fred. Hun går rundt med hevet hale og har sine kattevenner her som hun liker.
    Kommer det besøk viser hun seg ikke, og kommer ikke frem før lenge etter de har gått.
    Og jeg har noen flere slike her, som kun er trygge på meg. Men som nok kanskje aldri blir kosekatter. Og hvem vil gi de en sjanse?
    Jeg har heller ikke mulighet til å adoptere 30 katter. Jeg har adoptert 3 så langt. To av dem er de mest kosete jeg noen gang har hatt. Selv om de var spinnville når de kom hit.
    Så ja noen ganger går det, og jeg som har jobbet med slike katter i snart 5 år sier minimum 6 mnd til 1 år før du kan forvente de store resultatene.
    Desverre vet man ikke på forhånd hvilke av disse som blir kosekatter og hvem som ikke blir det. Det finner man ikke ut før man har jobbet med de i flere mnd.
    De har masse personlighet de som ikke vil koses også. Jeg ser jo at de jeg har her trives med å være inne. De trives med andre katter. Og de går rundt beina mine i håp om å få en godbit. For meg så kan de få være som de. Jeg har flere som kan koses. Men igjen, hvem vil adoptere slike katter?

    Og ja jeg skulle ønske at noen av dem som sitter og roper i kommentarfeltet ville ta til seg en sånn katt. For å se hvor mye som kreves……

  2. Mlein

    I adopted a so called ‘wild’ cat. I tamed him with a lot of patience and now he is a very cuddely house cat who loves to be petted. And I know a very scared wild cat that finally comes out her hiding place, walking around, having a good life with the others. She is happy and relaxed. No, probably never pettable, but seeing her happy like this is enough.

  3. Aina Kristofferstuen

    Skulle ønske jeg jeg hadde plass til alle puser som trenger hjelp, har alltid hatt katt ♥️. Har hatt 2 katter jeg har kjøpt fra omplassering for dyr i Heimdal. Hærlige katter som trengte masse omsorg. Den pusen jeg har nå tror jeg var ca 2 år da jeg fikk han, nå er han 14 år og verdens beste pus har prøvd å ha to men det gikk ikke så bra, den andre var 7 år. Når Sebastian ikke er mer så velger jeg å fortsatt ta kontakt med omplassering igjen for pusekatt vil jeg alltid ha i livet mitt ♥️

  4. Nina Dahl

    Et veldig godt innlegg som setter ord på det jeg tror mange tenker, men ikke tørr å si høyt. Selv i kommentarfeltet på dette innlegget står det, ikke avliv pus. Nei, ingen ønsker vel å avlive pus, men hva er alternativet? Når ingen vil adoptere dem hva skal vi da gjøre? Hvorfor er det ingen som kommer med konkrete forslag til løsninger i kommentarfeltet? Jo, fordi det kanskje ikke er så mange gode løsninger for disse kattene. De kan ikke settes tilbake dersom ingen gir dem mat, varme og tilsyn. Mattilsynet er fullstendig fraværende. Mener dere i kommentarfeltet at disse kattene skal bli i fosterhjemmene til evig tid, sånn som Finn og Fie? Er det et godt liv for en pus som er vant med et liv ute i naturen? Kanskje sitte på et rom, under er sofa, livredd i månedsvis. For meg er det ikke god dyrevelferd. Hva med fosterhjemmene, de som knytter seg til disse kattene, som tar dem inn i hjertene sine, hvor vondt er det ikke for dem? Lille Mira var en sånn katt, fortsatt livredd etter nesten ett år i fosterhjem. Vi flyttet henne i tre foskjellige fosterhjem, da det første ikke kunne ha henne lenger. Hun sluttet å spise, sluttet å eksistere. Det var faktisk en lettelse da hun fikk sovne inn etter ett år i fosterhjem. Da hun sovnet forsvant det redde blikket., vi gråt så ufattelig mange tårer for henne. Lille vakre Mira. ♥️ Det er aldri lett og velge å avlive, det er ufattelig vondt, noe man aldri venner seg til, men finnes det gode alternativer? Så lenge det ikke er nok fosterhjem, så lenge nesten ingen velger å adoptere en slik katt, da er det ikke så mange alternativer igjen. Takk til Jesperpus.

  5. Kim Kristine

    Har så lyst til å skaffe meg katt. Det hadde gjort psyken min mye bedre men nå som jeg har trengt ut fra mine foreldre og bare leier hybel/leilighet og er usikker på hvor lenge jeg skal bli på et sted pga utdanning, man veit jo ikke hvor man får jobb etter studiene. Jeg hadde gjerne tatt imot 1-4 katter men det kreves at man har et stabilt hjem og noe fast. De siste 3 årene har jeg flyttet hele 3 ganger pga studie, arbeidsledig, og nå studie igjen. Hva som skjer til høsten aner jeg ikke. Om jeg kommer til å bo samme plass eller må flytte på meg igjen.
    Jeg har erfart at det å flytte ikke er bare lettvint og kunne virkelig trengt selskap men med min situasjon nå hvor alt er så usikkert er det ikke lurt å skaffe seg katt.
    Jeg fikk tilbud om 2 katter for et par år siden og holdt på å si ja, men kan jo ikke dukke opp hos mamma og pappa med dyr uten å spørre. Jeg flytta ut 2 måneder senere for å bo aleine og føle meg selvstendig.

  6. Om det er greit for deg, så vil vi gjerne dele denne teksten på vår side, Stord Kattevern?
    Fantastisk godt skrevet, og det traff spesielt hardt nå som vi har hatt noen kjempe tøffe uker. Uker med håpløshet, knallhardt arbeid og utmattelse. Dette satt ord på følelsene som vi sitter med akkurat nå

    1. Bettine Wiik

      Kan forøvrig nevne, at i tillegg til organisasjosarbeidet, så har jeg per i dag 15 fosterkatter i huset. 5 flaskebabyer i alderen 14 til 60 dager, samtlige syke. 4 undervektige og syke små på 5 uker, som må få mat utenom, da mor er alvorlig undervektig og syk, og trenger all næring selv. Mor bor selvsagt også her. 4 i alderen 3-4,5 mnd. Endelig friskmeldt og klar for adopsjon, men ingen interesse meldes da de er «kjedelige» i utseende, og forsatt litt sky for nye mennesker.

      Sist men ikke minst har jeg organisasjonens hjertebarn Rocky, som nå er halvannet år, nærmer seg 2, og har vært i organisasjonen(hos meg)*siden har var en liten pelsklump på ca 6 uker. Med amputert hale, og ellers litt skavanker, og en naturlig skepsis til nye mennesker, har det kun vært 1 familie og hilst på han på 1 år. Og de følte ikke kjemi. Rocky skal få bli boende så lenge som det trengs, for Rocky’s egen del håper vi selvsagt at drømmehjemmet plutselig dukker opp. For han er verdens herligste pelsklump når han blir trygg på nytt bekjentskap. Men vi begynner samtidig og miste håpet. Og de ekle tankene sniker seg frem innimellom. Hvor mange katter kunne vi ikke ha hjulpet med alle de pengene som Rocky har kostet oss? Hvor mange vi kunne ha fostret i hans sted i løpet av all denne tiden? Vi velger og ikke angre, fordi verdens tøffeste og godeste kosegutt kommer løpende i møte når vi kommer hjem. Fordi han er glad, frisk og fornøyd med livet, alle utfordringer til tross. Men de ekle tankene har streifet bevisstheten 1 gang og 2. I hvertfall på tunge dager.

      Som frivillig er det viktig og fokusere på de levende som vi kan hjelpe. Alternativt er og fokusere på den mørke baksiden, og da klarer de færreste og holde på i lengden.

      Jeg er så heldig at jeg har stort hus med masse ekstra plass. Jeg har 4 egne herlige pelsbarn som er friske og fine, og kjempe flink til å ta i mot og vare på nye tilskudd i huset og så lenge jeg kan, vil jeg forsette og hjelpe der det trengs.

    2. Jesperpus-admin

      Takk for fine ord, bare å dele 🙂

  7. Laila

    Jeg kommer aldri til å glemme Luca, en fosterkatt som kom til meg for noen år siden. Han var et snaut år, hadde levd ute og blitt tatt inn av dyrebeskyttelsen. Da han kom inn i leiligheten for han som en pil innunder senga mi og der ble han mer eller mindre i tre uker. Jeg koste med ham, ga ham tid og så hvordan han gradvis kom nærmere og nærmere. Han spiste alt han fikk – det var som om han strevde for å være snill gutt.
    Den dagen han kom opp i sofaen og lente hodet veldig forsiktig mot armen min, trodde jeg slager var vunnet og at han skjønte at dette var et trygt sted.
    I fem måneder holdt vi på sånn. Men han var konstant på vakt. Så en dag tenkte jeg at det var på tide at han fikk snuse litt utendørs – jeg var sikker på at han ville høre på meg. Men det første som skjedde da jeg åpnet døra p gløtt var at han fôr som et prosjektil forbi meg. Jeg prøvde å følge etter, men det var ikke så lett. Han var en liten katt som kunne gjemme seg i en bitteliten krok – jeg var et stort menneske.
    Han kom ikke inn. Jeg ropte, lette, så etter ham – ingenting. Etterlyste han i nabolaget. Først etter flere uker sendte min nærmeste nabo meg et bilde «er ikke dette katten din» – og det var det. Luca hadde oppholdt seg rett ved huset hele tiden. Han må ga hørt meg rope og lete – men inn ville han ikke. Til slutt så jeg ingen annen råd enn å tilkalle proff hjelp. En mann kom med en felle, og vi snakket om hva som ville skje. Kanskje ti prosent av disse kattene blir kosekatter, fortalte han. Han hadde sett så mange tilfeller selv. Samme kveld gikk Luca i fella. Og nå kommer det «morsomme»: naboen som hadde sendt meg bildet – jeg fortalte hva som var skjedd – fella hadde måttet stå på hennes eiendom – og jeg sa at denne mannen henter Luca i morgen tidlig, jeg har ikke noe valg, for Luca har helt tydelig valgt å leve ute og ikke inne i varmen og tryggheten hos meg. Hun går ut på Facebook for å mobilisere venner «det sitter en katt i felle her og naboen min vil avlive den, kan noen ta den? Den er så vakker».

    I fem måneder prøvde jeg. Fem måneder med kos, godbiter, trygghet. Men Luca var som et fosterbarn ute av stand til å ta til seg kjærlighet.
    Neste morgen kom mannen og hentet ham. Jeg så på katten i buret. Det var Luca, og det var ikke Luca – det var et villdyr som freste og nærmest vrengte hele ansiktet mot meg. Jeg gråt da, og jeg gråter nå. Lille Luca som hadde fortjent bedre – men som ikke greide ta imot kjærlighet, som heller ville bo ute i kulde og regn enn inne hos meg. Sviktet jeg? Kanskje. Men han ville aldri kommet til å bli en kosekatt … ikke si at jeg ikke prøvde. Luca gikk over regnbuebroen den morgenen. Jeg kjente meg så mislykket og bestemte meg for aldri å ha katt igjen.

    Et års tid senere kom Lillemann til meg. Han mistrivdes sånn der han bodde. Han er stor, vennlig, megakosete, bodde hos en familie med små barn – men går dårlig sammen med andre katter. Hunder derimot er helt greit. Så hos meg blir han enekatt. Han stoler på meg, vi har det godt sammen og han er bestevenn med alle hundene i nabolaget.

    Lille Luca, vakre lille ville skapning. Det var best du fikk slippe tross alt. Nå fryser og sulter du ikke.

    1. Jesperpus-admin

      Takk for en ærlig og rørende historie som du har valgt å dele!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR